Takin back my life

De siste ukene har vært utrolig slitsomme og forrige helg hadde jeg en skikkelig ubehagelig episode. Vi var på en fest, og så skulle vi dra videre til et utested. Da vi kom dit var det unormalt mye folk og jeg gikk direkte på toalettet, jeg følte meg fanget. Etter en stund gikk jeg ut for å ta meg ein røyk å prøve å slappe av men det ble bare verre og verre og jeg startet å hyperventilere før jeg til slutt endte opp i hysterisk gråt og fikk ikke puste. Jeg var så skremt, skjønte ikke hva som skjedde men det har heldigvis ikke skjedd siden men er LITT nervøs for hvordan det blir i tyrkia på steder det er mye folk men mulig det går bra :)

Jeg har økt dosen på medisinene mine og det funker veldig bra for meg selv om jeg de første ukene gikk rundt og var veldig trett og kvalm men nå får det bedre.

I går var jeg også å så på leilighet, mulig jeg får flytte endelig! Det hadde vært helt perfekt, jeg føler at ting begynner å løse seg litt for meg og at jeg har litt mer kontroll på livet mitt enn tidligere. Nå skal jeg bare bli sterkere å reise meg i fra bakken, I´m done with that black hole I have been in for å si det sånn. NÅ skal jeg ta meg sammen og starte ett nytt liv, være meg selv, alene :)

Filmer eller serier verdt å se?

Jeg er på jakt etter nye filmer eller serier som er verdt å se :) I tillegg må jeg jo si at jeg elsker at devious maids, pretty little liars og orange is new black snart starter opp igjen!! cant wait!
Jeg liker alle sjangre så ikke vær redd for det :) Men når det gjelder filmer er jo selvfølgelig komedie/actionkomedie og romantikk mine favoritter :D

Hvis noen har forslag så kom gjerne med de :)

Da var det i gang

Da har jeg vært hos legen min i dag og både han og psykolog er enige. Det ble medisinering på meg.
Så da startet jeg med det i dag og så får jeg ta en dag om gangen og bare krysse fingrene for at det hjelper. Jeg er bare så takknemlig for at det skjer noe, jeg blir hørt og sett. Det føles bra. Ny time hos psykolog i morgen, blir spennende selv om jeg gruer meg kjempe mye.

Vil bare si at noen syns kanskje det er rart jeg åpner meg om dette på bloggen min, men det er ikke så mange som leser den da jeg ikke reklamerer for den. Den er som jeg har sagt tidligere egentlig mest for meg selv så får andre avgjøre selv om de vil lese eller ikke. Noen ganger er det lettere å skrive ned tanker og følelser enn å snakke om dem.

Dagene mine nå

Dagene er fremdeles de samme men jeg har ikke de tyngste dagene så ofte lengre og det føles bra. Jeg har det veldig travelt for tiden med praksisarbeid, jobbsøking, legetimer, sykehustimer og psykologtimer. Alt går i surr for meg når dette kombineres med tankene mine. Etter mitt forrige psykologbesøk anbefalte han medisinering, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal stille meg til dette. Dette er noe av det jeg var redd for skulle skje. Om jeg får medisiner, betyr ikke det da at jeg er syk? Jeg kjenner at det er noe jeg ikke klarer helt å forholde meg til samtidig som jeg vil jo prøve hva som helst så lenge jeg kan få det bra igjen. Igjen, litt skeptisk til medisiner og antidepressiva har jeg ikke kjempe stor tro på i tillegg da jeg tror det bare gir deg en placeboeffekt. Men funker det så er det kanskje verdt et forsøk? Jeg er bare redd for at hver gang jeg åpner pilleboksen så skal det føles ut som et nederlag. Tusen tanker rundt dette, men neste uke blir det avgjort.

Ellers har jeg nedtelling til jeg skal til mitt kjære Alanya med familien. 1 uke med alle sammen og 1 uke bare med lillesøss for å feire at hun blir 18 :D Det kommer til å bli utrolig gøy.
Jeg kunne jo selvfølgelig tenkt meg å reise nå i mai når alle vennene mine skal ned men får håpe at vi kanskje får til å ta det igjen i september! Jeg MÅ bare få meg en jobb først noe som er lettere sagt enn gjort. Det er uansett ikke Alanya som står øverst på prioriteringslista hvis jeg får meg en jobb, det er så mange andre ting som er viktigere for meg akkurat nå.

Et VG innlegg

Jeg kom over dette hos VG her en dag og det traff meg skikkelig og føler virkelig det er en artikkel alle burde lese, noen vil ikke forstå, noen vil forstå, noen vil kjenne seg igjen. Sånn er faktisk hverdagen til noen. Trist men sant.

Legger link her:
http://www.vg.no/nyheter/meninger/psykisk-helse/den-skjulte-depresjonen/a/23433021/

Alanyavideoen er ferdig

Det tok sin tid, men jeg mistet helt gnisten etter hvert men når er den her i det minste og det er gode minner. Neste gang må jeg lage den når turen fremdeles er fersk for da er det mye mer moro å legge sjela si i det. Det har jeg ikke gjort helt nå selv om jeg har prøvd :) Det var en fantastisk tur med fantastiske mennesker som jeg savner utrolig mye men håper å se igjen snart!

Tanken på en ny dag

Hver kveld når jeg legger meg vil jeg ikke sove, jeg er så trøtt men tanken på å våkne opp til en ny dag er til tider veldig tung. De fleste sier, ny dag, nye muligheter. Man vet ikke hva som skjer neste dag. Det vet ikke jeg heller, men det er så lenge siden det var en god dag for meg at tanken på en ny dag er ikke lengre fristende. IKKE misforstå, jeg er takknemlig for hver dag jeg våkner opp og faktisk har muligheten til å leve og ha en hverdag det er bare at enkelte dager kan være litt tunge. Jeg vet ikke hvorfor jeg har det slik, men prøver å gjøre noe med det. Jeg har fått et skriv i fra legen min der han gitt meg en diagnose, maskert depresjon kaller han det. Det føles rart, dette er jo ikke meg?Jeg skal videre på flere samtaler for å finne ut av dette og få hjelp.

Det kommer til å ordne seg, det tar bare tid.